Som enhver bloggforfatter med respekt for seg selv, ser jeg automatisk på meg selv som bedre enn alle mine lesere. Selvsagt gjør jeg det, alt annet ville vært unaturlig, herregud. Her skriver jeg mine tanker, mine opphøyde og smartere-enn-dere-tanker, og dere kommer til min blogg for å lese disse smarte tankene som dere aldri ville ha tenkt på egen hånd.
Derfor har jeg ikke tenkt å skuffe dere.
Nei, i dag står det store ting på kladdearket mitt. Tre ord, satt etter hverandre i en viss rekkefølge, formulerer et spørsmål mange mener er vanskelig å svare på. Tilnærmet umulig. Spørsmålet er overskriften på dette innlegget. Derfor er det jo i grunnen litt teit av meg å bygge opp til spørsmålet ved å mystifisere det slik som jeg prøver å gjøre, men jeg gjør det likevel. Dim lysene i huset ditt, finn frem skarptrommen du selvsagt har liggende, og gjør en trommevirvel. Ring kompisen du kjenner som har en basstromme og en cymbal (jeg vet du kjenner minst en), få ham over, og i perfekt synkronisjon som du leser de tre ordene i neste avsnitt, kommer trommevirvelen ditt til et klimaks, vennen din utfører sin rolle ved å slå på begge instrumente sine samtidig, og du reiser deg i begeistring når du leser at i dag, min venn, i dag skal du lære deg følgende:
Hvordan leve livet.
Applaus! Stående applaus! Jubel! Salen eksploderer, i et kaos av plystring, jubel, gledestårer. Dette er en gledens dag, folkens, dette er dagen hvor alt blir bra. For i dag skal dere lære dere å leve livet.
Nå har dere riktignok ikke lært så veldig mye enda. Egentlig har dere bare lest om hvordan jeg, som den jantelovelskende drittsekken jeg er hever meg over dere, og hvordan jeg rettferdigjør det ved å si at jeg skal lære dere noe helt storslagent. Deretter bruker jeg 156 ord på å bygge opp til noe jeg allerede har avslørt, for så å bruke 36 ord på å fortelle om hvordan et publikum ville reagert dersom de fikk beskjed om at alle ville få 10 millioner dollar hver. Og når jeg med dette ordet når 358 ord, så har jeg fortsatt ikke lært dere en dritt. Da er det på tide å ta seg sammen.
For jeg har faktisk tenkt å lære vekk hvordan man skal leve. Og jeg skal ikke komme med en pinglete vitenskapelig forklaring på hvordan dette skal gjøres, da hadde jeg avsluttet dette innlegget med følgende:
Sov nok om natten, husk å puste inn nok oksygen til at kroppen din kan fungere, og få i deg nok, men ikke for mye væske og næring i form av mat og drikke. Og ikke bli påkjørt eller dødelig skadet på andre måter. Husk bare at det viktigste er å ikke dø, da dette ofte medfører en avslutning av livet.
Men nei. Dette er ikke hvordan man lever, dette er hvordan man overlever. Nøkkelen til å leve er faktisk mye gøyere. Foruten store deler Hakuna Matata med en dæsj Ta livet som det faller seg, så er svaret på spørsmålet like enkelt og like vanskelig som spørsmålet selv:
Bare vær deg selv. Hele tiden.
