Dere har sikkert merket at det er en stund siden det har skjedd noe nytt her. En GOD stund. Det skal det nå bli slutt på. NPF har nemlig overtatt bloggen. Det stemmer folkens, fra nå av skal denne bloggen driftes av Norges Pensjonistforbund. Dette vil muuuligens medføre noen mindre endringer, men vi tror ikke de blir så altfor radikale. Vi rekker selvsagt ikke gå gjennom alle før vår NPF-korrespondent sovner av utmattelse, men for å holde det kort kan vi oppsummere med følgende liste:

• Generalforsamlingen har mottatt forslag om å øke skriftstørrelsen fra standard størrelse til rundt 104. Styret stiller seg bak dette.
• Designet på bloggen er altfor moderne og ungdommelig. Etter hvert (bare vi finner ut hvordan dette greiene fungerer) vil vi endre designet til klassisk avisutseende.
• Temaer som dekkes av bloggen vil gjerne endres noe. En sak som står våre hjerter ned er for bråkete vignetter på NRK2.
• Etter nøye overveielse, fem kaffekopper, to småkaker og en to-tre smålurer har vi funnet ut at bloggen er for useriøs. Dette vil NPF gjøre noe med.
• Med tanke på at vi er minstepensjonister hele gjengen vil det bli mulighet for å donere til NPF gjennom bloggen.
• Det vil bli opprettet en aksjonsgruppe, med denne siden som hovedbase, for å få den unge naboen min til å spille den dunk-dunk-musikken lavere. Dessuten står han 3 cm for langt til venstre i forhold til oppmerket parkering, og jeg tror han stjeler hageplantene mine.
• Nå tenker jeg å ta en lur.

Jess folkens, da vil det endelig bli liv her! Heia NPF!

Derfor har jeg ikke tenkt å skuffe dere.

Nei, i dag står det store ting på kladdearket mitt. Tre ord, satt etter hverandre i en viss rekkefølge, formulerer et spørsmål mange mener er vanskelig å svare på. Tilnærmet umulig. Spørsmålet er overskriften på dette innlegget. Derfor er det jo i grunnen litt teit av meg å bygge opp til spørsmålet ved å mystifisere det slik som jeg prøver å gjøre, men jeg gjør det likevel. Dim lysene i huset ditt, finn frem skarptrommen du selvsagt har liggende, og gjør en trommevirvel. Ring kompisen du kjenner som har en basstromme og en cymbal (jeg vet du kjenner minst en), få ham over, og i perfekt synkronisjon som du leser de tre ordene i neste avsnitt, kommer trommevirvelen ditt til et klimaks, vennen din utfører sin rolle ved å slå på begge instrumente sine samtidig, og du reiser deg i begeistring når du leser at i dag, min venn, i dag skal du lære deg følgende:

Hvordan leve livet.

Applaus! Stående applaus! Jubel! Salen eksploderer, i et kaos av plystring, jubel, gledestårer. Dette er en gledens dag, folkens, dette er dagen hvor alt blir bra. For i dag skal dere lære dere å leve livet.

Nå har dere riktignok ikke lært så veldig mye enda. Egentlig har dere bare lest om hvordan jeg, som den jantelovelskende drittsekken jeg er hever meg over dere, og hvordan jeg rettferdigjør det ved å si at jeg skal lære dere noe helt storslagent. Deretter bruker jeg 156 ord på å bygge opp til noe jeg allerede har avslørt, for så å bruke 36 ord på å fortelle om hvordan et publikum ville reagert dersom de fikk beskjed om at alle ville få 10 millioner dollar hver. Og når jeg med dette ordet når 358 ord, så har jeg fortsatt ikke lært dere en dritt. Da er det på tide å ta seg sammen.

For jeg har faktisk tenkt å lære vekk hvordan man skal leve. Og jeg skal ikke komme med en pinglete vitenskapelig forklaring på hvordan dette skal gjøres, da hadde jeg avsluttet dette innlegget med følgende:

Sov nok om natten, husk å puste inn nok oksygen til at kroppen din kan fungere, og få i deg nok, men ikke for mye væske og næring i form av mat og drikke. Og ikke bli påkjørt eller dødelig skadet på andre måter. Husk bare at det viktigste er å ikke dø, da dette ofte medfører en avslutning av livet.

Men nei. Dette er ikke hvordan man lever, dette er hvordan man overlever. Nøkkelen til å leve er faktisk mye gøyere. Foruten store deler Hakuna Matata med en dæsj Ta livet som det faller seg, så er svaret på spørsmålet like enkelt og like vanskelig som spørsmålet selv:

Bare vær deg selv. Hele tiden.

Som dere sikkert har forstått, takket være min usedvanlig spennende blogg, så lever jeg et usedvanlig spennende liv, som den usedvanlig spennende personen jeg er. De siste månedene har dette livet vært så sinnsykt spennende at jeg ikke har hatt tid til å skrive noe her. Jeg har vært altfor opptatt med å banke opp dinosaurer, drepe en løve med dets egne tenner, og foreta en liten reise tilbake til Mayatiden, for å kjøre en av historiens største practial jokes, spådommen om 2012. (Skulle kanskje ha Copyrightet den idéen, ettersom Sony Pictures ser ut til å skulle tjene ganske fett på den)

Nå nærmer derimot min eksistens seg normalen igjen, og jeg satser på å kanskje kunne fortsette min usedvanlig spennende blogging. Jeg merker at videoen i innlegget under kanskje har mistet litt effekten, det er liksom ikke like morsomt 40 uker på rad.

So, I’m back!

Selv om episkt gjerne ofte brukes mer rundt de tingene som er fantastisk bra da.

Men å definere det er en tøff oppgave. Og kanskje umulig. Orboken har ikke prøvd seg på det i alle fall, sikkert fordi jeg bare nå har gått på en smell og oversatt et opprinnelig engelsk ord direkte, men det bryr vi oss ikke om. Episkt er et ord som burde vært selvskreven i det norske alfabet. Men jeg tror jeg må gi opp å definere det. I alle fall med ord og famlende setninger.

Isteden tyr jeg til verdensveven fantastiske univers for en slik, vel, episk oppgave. En video burde gjøre jobben. For hvis ikke dette er episkt, da vet søren ikke jeg:

Men blogg.no har jeg fått høre er et genialt konsept. Der kommer blogginnlegget ditt opp på forsiden for alle å se i det øyeblikket du publiserer det, i motsetning til WordPress. Til og med i motsetning til norske WordPress. Hvordan man kommer på forsiden der aner jeg ikke, men jeg tror man må inkludere et bilde i hver forbanna post, man må klage eller skrive om et eller annet som ikke er morsomt en gang, og man må kjenne noen som er en djevel med HTML og som gjerne jobber gratis.

Så da trenger jeg deres råd: Burde jeg bytte til blogg.no? Det vil på en måte føles litt feil, siden jeg nå har bygget opp en blogg her på WordPress, men likevel, kanskje det er lettere å samle lesere der?

Med mindre dere ikke kommer her for humor da, men av en eller annen syk annen grunn jeg ikke vil vite en gang. Da er jo det helt supert, i dag i alle fall, for da kan du jo surfe videre på internettet uten antydning til skuffelse.

Men tilbake til dere som faktisk vil le. Hvis dere fortsatt er her. Jeg sa riktignok at dere måtte surfe skuffet videre, men jeg løy! For hvem er det som sier at jeg må stå for all humoren? Ikke jeg i alle fall. Nei, i dag skal jeg, som den late satanen jeg er, heller sende dere videre. Jeg vet at jeg da senker min egen funksjon fra humorist til mellommann, men akkurat i dag skal jeg nok kunne leve med det. Jeg får heller komme sterkt tilbake i morgen.

I mellomtiden får dere kose dere med Amerikas beste humorside på internett siden 1958 (se, du humrer allerede), Cracked.com! Selv om de titt og ofte overvurderer morsomheten som ligger i ordet fuck, så er det rimelig bra det som står der allikevel.

Du kan enten trykke på linken i teksten over eller bildet for å komme til siden

Åjess. Jeg utfordrer deg.
Jeg setter spørsmålstegn ved din feminitet/maskulinitet. Dit mot. Din viljestyrke.
Din vilje til å stå frem offentlig, ved å komme frem fra skjulestedet ditt, til å vise meg hvem du er. Dette er episkt, dette er stort. Dette innlegget vil brenne seg inn i hjernen din, og du vil huske det. Det vil lyse frem for deg. Ikke fordi du liker denne utfordringen, men fordi du frykter den. Du er redd jeg skal finne deg. Finne ut av hvem du er. Og misbruke denne informasjonen noe helt hemningsløst.

Selv om det forsåvidt ikke er planen. Den eneste meningen med dette innlegget er at jeg er nysgjerrig. På deg. Hvem du er, og hvorfor du leser disse ordene akkurat nå? For jeg vet at det er flere som leser enn flere som kommenterer, statistikker lyver ikke. Så da utfordrer jeg deg, til å denne ene gangen, kommentere et innlegg. Det trenger ikke nødvendigvis være dette, selv om det godt kan være det. Hvis du velger å kommentere dette (så ville jeg satt pris på det), kan du da fortelle meg …

Hvem er du? Kjenner jeg deg? Og hvorfor velger du å bruke tiden din til å lese det jeg skriver (som et følge av massive mengder av oppbygd kreativitet, ensomhet og et ønske etter å uttrykke seg skriftlig)?

Sengeprodusentar er nokre ondskapsfulle sadistar. Kvifor? Fordi dei i fleire månader teiknar, designar, måler, kranglar og byggjer, berre for at me skal få så behagelige senger som overhodet mogleg. Det verste er at dei får det til.

“Vent!”, tenkjer du no. Du meiner eg overdriv. Då har dei klart å hjernevaske deg og! Gjennom annonsar i TV og aviser sprer dei altfor geniale PR-folka ansatt i sengeprodusentane sitt utspekulerte bodskap om at dei bryr seg om din komfort og mentale helse. Dette er sjølvsagt, for å seie (skrive) det på godt nynorsk, bullshit. Ikkje tru eit ord! (Dessuten, me merker ikkje ein skjit når me søv uansett.)

Den eigentlege grunnen til sengeprdusentanes anstrengelser er å gjere våre våre morgonar så uuthaldelege som berre morgonar kan vere. Grunnen til at dei oppnår dette er at me går og legg oss for seint på kvelden, hele gjengen. Slik har det alltid vore, og slik det alltid vere. Det er også ei av naturens lover. Dessuten, så går alt som er bra på TV om kvelden.

Oi, faen.

Om me les litt mellom linjene i ukens TV-program kan me faktisk se ein direkte samanheng mellom sengeprodusentane sitt korstog mot ein kvar form for velbehag, og TV-kanalane sitt mål om å skape ein sivilisasjon bestående utelukkande av B-menneske!

Og MSN og Facebook er ikkje heilt mors beste born dei heller. Heile internett er på leken, faktisk. Men det er me som får smake steken. For om dagen er alle opptatt med eit eller anna. Film, musikk, idrett, sigaretter, mattem Coca Cola, teikning, reperasjonar, operasjonar, datamaskinar, Buddhisme, krig, seksuelt samkvem, kva som helst. Men om kvelden kjem vårt sosiale behov snikande, og då ber det rett på internett. Og internett er proppa så full av interessante forbanningar at der blir me sitjande.

Så hvis me no oppsummerar: Sengeprodusentar, TV2, TV3, TV Norge, Discovery Channel, Facebook, MSN, MySpace, BT.no, TV2.no (ein klar forbindelse), Tempur.no (oi, verre) …

Herregud!

Komplott! Samansverjing! Konspirasjon! Sugar in the morning! TV-kanalar, internettgigantar og sengeprodusentar har slått seg sammen for å gjere verdens befolkning ganske så trøtte! Dei har organisert seg i ein ondskapsfull sirkel av eit hierarki!

Kjære lesar, lov meg at når du er ferdig med å irritere deg over min forferdelege, grautete og kunstige liksom-nynorsk, så slår du alarm! Varsle din mor! Varsle sjefen din! Varsle politiet, varsle Kripos! Fanden heller, varsle FBI, NSA, CIA, NASA, Dalai Lama, NRK, NMF og dine foreldre! Slå full alarm!

For sengeprodusentar er nokon ondskapsfulle sadistar, og verda fortener å få vite om det.

Jeg gjør selvsagt radikale tiltak, og velger å ikke dele ut noe som helst. Hvis du absolutt vil ha noe, så kan du få gratis tilgang på luft i resten av ditt liv. Dessuten er jeg så grei å ikke gjøre noe som helst med bildet, siden jeg ikke hadde klart det selv en gang. De eneste kjendisene jeg kan navnet på er Dominic Howard, Matthew Bellamy, Lars Ulrich, Robert Turilljo, Kirk Hammett, James Hetfield og Brad Pitt. Resten er gresk for meg. (Egentlig så er grunnen til at jeg ikke fikser på bildet det at jeg rett og slett er for lat, men det sier jeg ikke til dere. Jeg får dere heller til å tro at jeg er snill.) Så til sjølve konkurransen:

Hva heter kjendisen på dette bildet?

Svaret kan du skrive på en papirlapp, scanne, redigere, skrive ut, poste, gjenposte med frimerke på, miste, purre, etterlyse, purre igjen, forlange penger for, sette fyr på og gjøre alt om igjen. Eller så kan du skrive det i en kommentar under. Egentlig kan du skrive hva søren du vil under, jeg kan ikke svaret uansett.