Nå som ferien allerede er i gang, så gidder jeg ikke å skrive noe. Men frykt ikke, Breines skal nok tilfredsstille dine krav (ikke tenk koffert) også i dag. Jeg presenterer til deg hva som skjer inne i kroppen under en date som etter hvert tar av:
Og med dette tar altså Breines vinterferie i en uke fremover.
Joda, det kan kanskje stemme det. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, jeg snuser ikke. Ikke er jeg noe til festmenneske, og prøver du å få tak i meg om natten i helgene sover jeg mest sannsynlig. Om jeg ikke er oppe med Jamie eller Lyder eller noen og er høy på Grandis og Cola.
Mah kind'a drug
Noen vil nok påstå at fest ikke i det hele tatt er gøy hvis man ikke har fått innpå litt flytende mot, og for alt jeg vet, dette kan stemme. Jeg har aldri vært full. Jeg har liksom aldri følt behovet til det. Jeg har kost meg nok jeg, og dessuten er det morsomt å se på andre fulle mennesker. Det at andre drikker eliminerer altså behovet for å gjøre det selv. Det er i alle fall saken i mitt tilfelle.
Menne herregud, bare fordi man ikke er hyppigere bruker av legaliserte rusmidler gjør en vel ikke kjedelig? Jeg kan blant annet stille opp med noen farlige tegneferdigheter, en spiss penn og litt for masse kunnskap som jeg egentlig ikke har behov for. Jeg har fått høre at jeg er en morsom fyr. At jeg alltid har noe morsomt å si. Riktignok var det en full fyr som sa dette til meg, men folk blir vel gjerne bare ekstra ærlige når promilleandelen alkohol i blodet blir litt for drøy. Tydeligvis påvirker dette også ens legning og femininet, for etterpå ville den samme fyren ha en klem fordi han elsket meg og var glad i meg.
Men hva vil jeg egentlig med dette innlegget? Det aner jeg ikke. Jeg fikk bare en akutt lyst til å skrive noe. Og spontan som jeg er tok jeg det første ordet som poppet opp i hodet mitt til overskrift. Resten bare kom. Jeg har slettet noen avsnitt her og der, fordi de bare ble unødvendige.
Egentlig er den eneste grunnen til denne tekstens eksistens et ønske jeg har om å holde denne bloggen levende. Om å kunne skrive noe hver da, så begynner kanskje flere enn deg, som jeg mest sannsynlig kan hele navnet på, å lese disse ordene. Ikke å filosofere offentlig, men også for meg selv, hva som gjør folk kjedelige, men at noen skal lese det. Komme med egne tanker om det. Humre litt på veien, selv om dette innlegget ikke har noe særlig til humor (kanskje jeg kan dra en parentesvits igjen). (Ikke morsomt, nei.) Menne at folk jeg ikke kjenner skal kommentere noe. Bare pittelitt.
Jeg vet, nå høres jeg patetisk og desperat ut. Men jeg er bare så forbannet misunnelig på alle disse motebloggerne som sitter der og sutrer over at Jan-Thomas har fått seg guttemann, hvorfor har ikke de. En av dem hadde utlyst en liten konkurranse, hvor det var om å gjøre å gjette hvor lenge han hadde tatt sol. På et par timer hadde innlegget fått500 kommentarer.
Jeg ser på personen som utlyste denne konkurransen som et kjedelig, eller om ikke kjedelig, i alle fall overfladisk, menneske.
Nå har jeg egentlig rotet meg sinnsykt bort i dette innlegget. Jeg tror det er best jeg avslutter nå, jeg, og legger meg. Så skal jeg prøve å blogge noe mer fornuftig og lattermildt i morgen. Hvis du har holdt ut helt ned til disse ordene så er jeg imponert over deg, og oppfordrer deg til å sjekke sent i morgen eller i overimorgen også. Til da skal jeg ha skjerpet meg. (Meh, fuck it, drar en parentesvits her jeg. Vitsen er rett og slett at denne parentesen eksisterer. Heh.)
Dette er altså min venn Jamie og sinn asosiale nabo som koser seg. Men ikke med hverandre. Faktisk kan de ikke fordra hverandre. Ikke i serien.
For det første så har vi J.T. J.T. misliker det meste som ikke er ham eller som ikke har Nintendo skrevet på seg. Eventuelt DVD, VHS eller BlueRay. Eller Filmweb. Men nok om det og mer om The Ted. The Ted er ikke mindre skrulling, men å beskrive ham er en oppgave for stor for det latinske alfabetet. Selv for Breines Blogg.
Se heller selv, episode en og episode to:
Vil du ha mer? Det lages fortløpende, besøk YouTube-brukeren til Jamie: NorwegianDirector (åpnes i nytt vindu)
… er noe jeg mest sannsynlig aldri kommer til å bli. Det er flere grunner til dette. For det første bruker jeg sikkert altfor liten tid på korrekturlesing. Til nå er jeg rimelig sikker på at jeg har skrevet uten feil, men så har jeg også bare komt til det 52. ordet da. Innen vi kommer til slutten av dette innlegget er jeg sikker på at du sitter der og irriterer deg grønn over alle mine kronglete formulerte setninger, med altfor mange komma (og paranteser).
For det andre, så gir jeg en god faen i alt som heter mote og stil. Jeg går i det jeg føler for, som oftest føler jeg for det som ligger øverst i klesskuffen. Eller på gulvet. Det at Jan Thomas gifter seg kunne ikke brydd meg mindre, og hvis noen i Frankrike skulle komme til en fest i en kjole som var spygrønn og lilla hadde det ikke fått meg til å løfte et øyenbryn en gang. Dessverre har det seg sånn at alle som er kjente bloggere skriver om hva dem selv og andre mennesker går med. Hvorfor aner jeg ikke, men det virker som om dette appelerer til mennesker som ikke er meg.
For det andre, så bruker jeg ikke sminke. Jeg kunne aldri tenke meg å gå med sminke. Og jeg mener at sminke er en ting som kun bør brukes av jenter, og at gutter som daglig marinerer trynet sitt i sminket bør skytes i foten. (Forresten er det ikke så pent når jenter legger et to centimeter tykt lag med skjønnhetsprodukter utenpå ansiktet sitt heller.) Og håret mitt fikses på maks tretti sekunder. Krøll- eller strittetang er heller ikke inkludert i den prosessen. Og et av de største mysteriene for meg er navnet på halvparten av det dere jenter har i veskene deres.
Hva i helvete er dette?
For det tredje er jeg ikke homofil. Alle som har sett på topplisten over norges mest leste gutteblogger vet at dette er en absolutt nødvendighet. Jeg har ingen frekk liten dobb i øret, og jeg synes at på generell basis er det mer interessant å møte nye jenter enn å møte nye gutter. Mine foreldre er selvsagt stolte.
For det fjerde skriver jeg ytterst sjelden handlingsreferat på siden min. Mitt mål er å få dere til å le, ikke å fortelle dere hvor synd det er på meg som har hoste og buhu. Jeg finner det mer naturlig å skrive om hvorfor jeg ikke kommer til å bli en berømt blogger enn at jeg tidligere i dag så en film og sendte et par meldinger.
Menne hvem vet, det kan jo hende jeg tar feil også. Kanskje jeg om et par år sitter på mitt eget domene med et sinnsykt fett design, og hvert eneste innlegg har dusinvis av kommentarer. Det hadde virkelig vært noe, synes jeg.
Greit, da er altså et annet mål med bloggen satt: Jeg skal bli Norges første berømte gutteblogger av heterofil legning!
De fleste har en venn. Jeg synes alle burde hatt en venn, jeg. Det er noe de fleste burde prøve en gang. Selv har jeg flere, men en av de aller beste, om ikke den beste, heter Jamie. Jamie er en fin fyr, og man kunne sagt mange ting om ham. De fleste av dem positive. Men det er snålt med oss mennesker, for hvis vi får høre en fortelling eller en tekst uten en eneste negativ ting som skjer eller nevnes, så kjeder vi oss. Faktisk er det ofte jo mer dramatisk, jo bedre. Så selv om jeg her kunne ha plapret i vei om hvor snill og morsom og alt det der Jamie er (og hvor veldig singel han er, til alle dere jenter der ute), så ville det kjedet dere. Så da skal jeg heller snakke om en av de tingene som er pittelitt irriterende med Jamie.
For selv om han kan skremmende mange regissørnavn i hodet og kan nevne hvilket årstall flere hundre filmer er laget i, med den og den regissøren og den og den oscaren, så er ikke alt bare en dans på roser. Åneida.
For Jamie er nemlig født i feilt tiår. Hadde han blitt født på 70-tallet, så hadde han glidd rett inn. Han hadde kanskje savnet et par filmer og slikt, men mange av hans favorittfilmer er fra denne tidsperioden. Dessuten hadde han ikke virkelig digget film før på 80-tallet uansett, og da er jo han happy.
Men Jamie har ikke noe problem med nyere film, han digger det også, problemet hans ligger derimot i musikkverdenen. Han har rett og slett bestemt seg for å ikke like noe som ikke ligner på det de drev med på åttitallet. Greit nok, jeg også misliker alt dette Trance-tullet som høres ut som om skaperen var ruset på partydop og Red Bull når han lagde det, men Muse er et av de diggeste bandene i verden. Det synes ikke Jamie. Han beskrev en gang sounden til Muse slik:
«Vet du hvordan Muse høres ut, Erik? Nå skal jeg vise deg hvordan de høres ut. Følg med nå, Erik. Se for deg at hånden min er en kopp. Så har jeg her mellom fingrene mine en liten humle. En liten sint humle. Nå putter jeg humlen inni koppen og tar koppen inntil øret, så freser den rundt der og er veldig sint. Og der har du Muse.»
Det var en del morsomme lydeffekter som jeg skal være grei å ikke en gang forsøke å beskrive med bokstaver, det latinske alfabetet hadde ikke taklet det uansett.
Etter dette innlegget forventer jeg forresten et saftig motangrep av deg Jamie, so get writing! Survive!
Lol-teorien må være den enste vitenskapelige teorien jeg godtar uten noen nærmere ettertanke. Denne teorien er bare så opplagt sann at den kan ikke diskuteres. Vet du ikke hva Lol-teorien er? Jeg skulle gjerne ha kastet den ene sarkastiske kommentaren etter den andre på deg nå, men velger istedenfor å rekke ut en hjelpende hånd.
For det første må du vite hva lol er. Tro det eller ei, men ikke alle vet hva det er. Lol er et uttrykk på såkalt “1337″, eller “leet”, uttalt “lit”.1337 er et gamerspråk som du finner overalt i f.eks. World of Warcraft og, dessverre, også internettforum. Nå skal vi ikke gå så altfor masse inn på dette, lol er kort sagt en forkortelse for laughing out loud, altså ler høyt. Hvorfor folk absolutt må skrive dette dødsirriterende uttrykket der et enkelt “haha” eller til og med et lite “heh” hadde gjort nytten må Gudene vet det, men det triste faktum er at de gjør det.
Så til selve teorien, som til og med skal få et helt avsnitt for seg selv. Med fet skrift. Fordi den er verdt det:
Lol kan fjerne enhver form for seriøsitet fra enhver setning, både skriftlig og muntlig, uten unntak.
Dette er selvsagt bare min formulering av teorien, men den får frem poenget ganske bra mener jeg. Og den stemmer. Se bare her:
I rest my case, your honour.
Jeg har nettopp lest Erlend Loes bok «Naiv. Super.» Det er en fin bok.
Som du sikkert skjønner, så er jeg blitt litt inspirert av denne boken.
Hyppig linjedeling og korte setninger tiltalte meg veldig.
Men nå skal jeg slutte å plagiere Erlend, og heller gå tilbake til min egen stil.
For å ha sin egen stil er viktig synes jeg. Selv har jeg i det siste blitt fortalt at jeg skriver komplisert, men at det likevel funker. Jeg er riktignok veldig inspirert av veldig mange mennesker, og man skal ikke se bort ifra at det kan snike seg litt ”Loe-het” i tekstene mine. Likevel er jeg rimelig sikker på at jeg har funnet min egen stil. Den er gjerne ikke like gjennomført som Loe sin, men nå er dette en blogg, og Erlend skriver bøker. Erlend er 39 år, jeg er 15.
Men nå må jeg ikke rote meg altfor mye bort i språklige bagateller, jeg må huske hva jeg egentlig holdt på med. En liste. En liste over fine oppfinnelser. For hovedpersonen i «Naiv. Super.» laget veldig mye lister. Og disse listene var noe jeg likte godt. For eksempel, laget han lister over hva som begeistret ham som barn, og hva han ville ha malt hvis han var kunstner. Selv er jeg i det noe mindre kreative hjørnet i kveld, og legger ut en liste over ting som jeg synes er fine oppfinnelser:
• Jenter
• Vann
• Livet
• Musikk
• Snille mennesker
• Bøker
• Lettfattelige tekniske greier
• Media
Og det var faktisk det innlegget. Nå er det sikkert mange fine ting som kunne vært lagt til på denne listen, men hukommelsen og/eller kreativiteten min samarbeider ikke helt i kveld. Hva savner du på listen? Legg det til i kommentarfeltet ved å trykke på overskriften, scrolle helt ned til bunnen av siden og legge inn din kommentar!
PS. Beklager at kveldens innlegg holdt noe lavere latterfaktor enn det jeg vet dere forventer av meg, men jeg må nå få lov til å være litt filosofisk av og til jeg også.
Jason er tilbake og i storform, men betyr det at det er en god film? Nope.
Filmen er jo en reboot som de sier, den er en nyversjon av de første friday the 13th filmene, de som ikke vet dette ble født igår. Noe interesangt med filmen er at hele den første halvtimen går på en interesang måte faktisk gjennom de første 3 filmene og forteller historiene på en anderledes måte enn det vi er vandt til. Dette er jo et av de veldig få plussene denne filmen har.
Skuespillet er kjedelig men er jo nesten det man forventer utifra filmen, så det får nå bare være.
Filmen byr på enkelte fine og til tider stilige vinkler som hjelper på atmosfæren, noe som fort blir ødelagt igjen av de forferdelig åpenbare falske settene.
En morsom ting å få med seg hvis man har planer om å se filmen er at man må forberede seg litt til å kveppe, istedenfor en standard kveppelyd kjører de på med noe som minner på en kanonkule som blir avfyrt rett ved siden av hodet ditt. Da blir det lettere å skvette litt til. Det kjipe for oss som har sett en del skrekkfilmer er at vi kan jo faktisk se hvert eneste Seat Jump komme 10 sekunder i forveien, men jentene skriker hvertfall.
Blod er det, nja en grei mengde av, jeg ble faktisk litt overasket over det de gjorde. Noen av dødscenene var litt underholdende faktisk. Sexscener blir man også servert i god dose av!
Alt i alt er dette en remake, og det sier det meste: Altså at noen tar noe som allerede var utrolig bra og føler at de må fucke alt sammen med en PG 13 versjon av filmen, denne filmen er heldigvis en Restricted film. Som vil si 15 års aldersgrense her i Norge Det er jo en liten bonus.
Noe du må ta til deg er at denne filmen tilbyr deg egentlig ikke noe nytt, man har sett alt før og sitter igjen med en følelse av at man gjerne sløste pengene sine på den filmen. Men hey! Det er bare meg!
En anmeldelse av Originalen kommer snart
Jeg sitter på kontorstolen på rommet mitt, og stirrer fornøyd på det tilhørende gulvet. Jeg liker det jeg ser. Hva jeg ser? Ingenting. Ikke en eneste bok på gulvet, ikke et eneste støvkorn på TVen, ikke en eneste hybelkanin under sengen. Selv pulten min er ryddig. Ja, til og med nattbordet.
Jeg er selvsagt fornøyd med arbeidet jeg nå har gjennomført, og av den grunn tenker jeg: «Nå skal jeg holde det ryddig her inne.» Jeg vet at jeg har sjansen for at tyngdekraften i løpet av påfølgende natt skulle reverseres, og at når jeg våkner så kommer det til å skje i taket, er større enn sjansen jeg har for å leve opp til dette monologiske utsagnet, men likevel: Jeg ytrer disse ordene hver gang jeg har brukt min tid på å flytte ting fra gulvet til andre, mer organiserte steder.
Men det slår aldri feil: Hver eneste gang, uten unntak, så klarer disse tingene, som jeg så omhyggelig har flyttet på, å snike seg ut av hyllen og opp av skuffen, og legge seg tilbake på favorittplassen sin; de fleste på gulvet, et par på pulten, og noen få på nattbordet.
Jeg mistenker det for å skje om natten. Når jeg sover. Og mest sannsynlig er de veldig organiserte. Som en millitær styrke: sekken er nok generalen. Det må den være, med den kremplassen den får på gulvet. Rett innenfor døren legger jævelen seg, så man stumper i den hver gang.
En sjelden gang klarer man derimot å unngå den, og da triumferer man stort. I et par sekunder, for så tar instrumentkassene deg. De har posisjonert seg en meter, kanskje halvannen, bortenfor sekken. Deres jobb er rett og slett å gjøre en slutt på alle heldige overlevende fra sekken.
Men det stopper ikke der, vettu, vi har skolebøkene også. De er litt mer passive, og er ikke like farlige som de er irriterende. De har plassert seg litt ymse rundt, på gulvet, i sofaen, på pultene. Og noen gidder ikke en gang flytte seg fra hyllen. Uansett, disse bøkene er nok bare vanlige drittsoldater som bare får være med på moroa en sjelden gang.
Også har vi alle hybelkaninene. De er de vettskremte sivillistene, som gjemmer seg på avsides steder, og ber om at ingen finner dem. Spesielt ikke de store og skume millitære styrkene. Det de ikke vet, er at det finnes noe verre. Monsteret over alle monster, guden over alle guder. Den mest fryktede skapning av rotet på det nordvestlige rommet i første etasje i Vardesvingen 71. Meg.
Ja, jeg er rotets hensynsløse Gud. Uten nåde flytter jeg rotet til et sted hvor det er mye mindre i veien. Om rotet jeg flytter er millitært eller sivilt, det gir jeg en god faen i. Jobben skal gjøres. Og når jobben er gjort, da sier jeg:
«Nå skal jeg holde det ryddig her inne.»
Endelig! I dag slo det meg som et stjerneskudd slår flere små gutter i bakhodet av lett berusete mennesker årlig den 31. desember hvert år. Jeg har funnet ut hvorfor denne bloggen eksisterer. Hvorfor jeg eksisterer sliter jeg fortsatt med, men jeg jobber med å finne ut av det også. Men nok om det, og mer om dagens åpenbaring.
For. Til nå har jeg blogget om alt og ingenting, ingenting og alt. Men alt har hatt en likhet: Det har vært fjasete, meningsløst, tullete og humoristisk. Dette på en småstøtende måte, men dette må man regne med, for all humor støter noen. Abolutt all humor.
Og dette har jeg nå tenkt å utnytte på det mest utspekulerte vis, til min fordel. For man kan gjøre store penger ut av dette. Hvordan? Bli saksøkt, selvsagt.
Mitt mål er altså nå å bli saksøkt før jeg fyller 18 år, på grunn av det jeg skriver i denne bloggen. Jeg skal selvsagt holde meg i samme stil, og skrive på samme måte som jeg gjør uten personangrep og rasisme, men jeg skal klare å støte noen. Hvem som helst. Deg?
For da vil de nemlig saksøke meg. Naturligvis vil de det. Og da vil jeg vinne. For alt jeg har skrevet til nå er lovlig, jeg er beskyttet av ytringsfriheten. Fine ytringsfriheten. Den gir meg rett til å gi min mening om hva det skulle være, når som helst, så lenge det ikke bryter med øvrig norsk lov. I alle fall i Norge. Jeg har så langt holdt meg innenfor disse rammene, og har ingen planer om å gå utover dette.
Såh, jeg har allerede begynt med denne mesterplanen. Med innlegget under, om Gud, «han fyren». Føler du deg, på noen måte, støtt av dette? Så sett i gang, saksøk meg, så godt du bare kan! Jeg trenger pengene!
 | breines på Alt er ein konspirasjon! |
 | Nikko på Alt er ein konspirasjon! |
 | Andreas på Do you have the guts … |
 | tonje på Hvordan leve livet |
 | James Tuddworth på Hoy |
